This is a little update from Laos.
The last few weeks have been so nice. I`ve travelled a lot, seen a lot and met lots of wonderfull people.
I`ve visited Savannakhet. There I stayed for one night. Funny story actually. When we got on the buss, a girl from the church calls Kristian and says that she knows some people there, and they can help us with hotel and stuff. So anfter 9 hours on a bumpy bus, we`re being met by a youthminister in one of the churches there. And off course, we can stay at his place. The culture here is just amazing. People are so warm and helpfull, and they hold nothing back.
The next day we went to Thailand and Mukhdahan. There we stayed a few days with our mentor and his family. A weekend with pre-christmas spirit, norwegian food, wonderfull people, hanging out with Hanne and Cecilie from Hald, and lots more. I can`t describe how good it felt to have such a weekend. Thank you so much, all of you that made everything so nice.
But there`s no place like home. And I really think of Vieng Chan as my home, and I like it there. And now my life there are finally starting for real. Yesterday we had our first day of teaching english. 12 students at Naxay church were ready to be tought from the norwegians. unfortunately we were`nt well enough propered. So we had to finish the class a bit early. In the class, it was a huge gap, in knowledge of english. That made the teaching difficult, and we desided that we should divid the class, the next class. But it was very fun to teach like that. A bit strange when people older than you, don`t call you by your first name, but by saying teacher. But I left the class with a good feeling, looking forward to next class.
My life is good. Not even a fine from the police can stop us;)
Stay blessed!!
torsdag 18. desember 2008
mandag 8. desember 2008
En uke med innhold
Forrige uke var den uka med absolutt mest forskjellig innhold, siden vi kom hit. Den var rett og slett fantastisk. Her kommer små referater fra de forskjellige hendelsene.
På tirsdag dro vi til turistbyen VangVieng. Det er der vi skal han infield. Delvis på oppdrag for hald, men også for egen nytelse. En liten ferie kan man si. VangVieng var det man kan beskrive som VaKKert, med stor V og store K`er. Naturen besto av fjell som skøt rett opp fra bakken, og var dekket med grønn jungel. Og fjellene var det mange av. Byen i seg selv lå på en stor flate, langs en elv. Fjellene omringet flaten. Elva er en av hovedgrunnen til at VangVieng er en turistmagnet. Elva er nemlig en av de alt for få elvene i Laos det går an å bade i. Og tro meg, for meg som har bodd i by for første gang, var det konge å kunne trekke seg tilbake til litt mer landlige områder med en god natur, fantastiske mennesker, god mat, shabby gjestehus, varm dusj for første gang sida jeg kom hit, og en elv som lirka seg bortover landskapet. VangVieng var fantastisk.
Et lite overblikk over VangVieng
Vi kom hjem fra VangVieng på torsdags kvelden, og brukte kvelden til å komme oss litt ned på jorda igjen, og å fordøye alle inntrykk. Men uka var ikke over, og allerede dagen etter var vi klare for bryllupet for ene kontaktpersonen vår her. Khamphet, som forresten var student ved Hald for to år siden. Han er den vi har mest kontakt med i kirka, og han har vært en utrolig god venn å ha her. Han er også viktig i ungdomsarbeidet i kirka vår, og de andre kirkene i byen, så det var med andre ord, duket for en fest med en del gjester. Omkring 1000 gjester var med å gjøre kvelden rå, og mat og underholding bugnet det av. Våre planer om å forsøke å røre noen til tårer med Ronan Keating - When you say nothing at all, ble skylt ned i do ved at vi ikke fikk med oss at de ropte oss opp. Flausen ble rettet opp med privatkonsert for brudeparet, hvor vi sang kveldssong for deg og meg - Odd Nordstoga, akopagnert av Salome (som var student på hald, sammen med Khamphet). Kvelden var komplett, og å sitte på en bitteliten krakk å vaske opp i halvannen time var bare stas.
Meg og brudeparet.
Etter fire timer søvn natta etter bryllupet var vi klare for å dra med Salome, å besøke hjembyen hans. Etter 2,5 timer venting ved kirka begynte vi den tre timer lange kjøreturen til landsbyen. Sammen med oss i minibussen var Khamphet og Salome`s vertsfamilier fra Norge, slektninger av Salome, og to ukjente par fra Thailand.
Veien var lang, kronglette, hullete, støvet og fylt med steiner. Det er hva jeg kaller opplevelse, og da jeg satt der i en berg og dalbane som fikk vante Laotere til å kaste opp, gikk det opp for meg hvor heldig jeg er som får oppleve. Livet er herlig, og dårlige veier var ikke nok til å få meg til å slutte å smile. Vel fremme ble vi ønsket velkommne av en diger ungeflokk, og nysgjerrige blikk fra nabohus rundt omkring. Familien til Salome var fantastiske, og de var nesten så mange at de kunne gitt min familie litt konkurranse i antall. da tenker jeg søskebarn. Flere søsken enn meg hadde han ikke, men ca 50 søskenbarn med en gjennomsnittsalder på 50 år, det hadde han. Salome var så heldig å vokse opp ved en elv som var ren nok til å bade i, og jeg tanken på et avkjølende bad fristet veldig. Gleden var derfor stor da jeg fikk vite at vi skulle besøke et vakkert fossefall, hvor bademulighetene var mange og store. Skuffelsen var desto større da jeg fikk vite at veien var for dårlig til å dra dit, og da var det for sent å bade ved huset hans. Men men. Familien hans var konge, og måltidet med inntatt etter en slags "thanksgiving" gudstjeneste på gulvet i hovedrommet. Turen hjem var nogen lunde lik den til. Men det var et stort pluss da vi kom over en elefant langs veikanten, og jeg kan stolt si at jeg nå har sett min første elefant. Riktig nok var den tam, og fungerte som arbeidselefant, men jeg syntes synet var flott for det jeg!
Uka var konge, og etter 7 timer på kirkebenken søndag, ble uka avsluttet med kake, brus, potetgull og karameller, mens vi så step up. Filmen var konge, snopet like bra (første gang vi spiser snop på den måten, siden vi kom hit). Uka var perfekt, og jeg tenker tilbake med smil rundt munnen. Ingen kan noen gang ta disse minnene fra meg, og ser nå hvor heldig jeg er som får oppleve det her. Takk!
På tirsdag dro vi til turistbyen VangVieng. Det er der vi skal han infield. Delvis på oppdrag for hald, men også for egen nytelse. En liten ferie kan man si. VangVieng var det man kan beskrive som VaKKert, med stor V og store K`er. Naturen besto av fjell som skøt rett opp fra bakken, og var dekket med grønn jungel. Og fjellene var det mange av. Byen i seg selv lå på en stor flate, langs en elv. Fjellene omringet flaten. Elva er en av hovedgrunnen til at VangVieng er en turistmagnet. Elva er nemlig en av de alt for få elvene i Laos det går an å bade i. Og tro meg, for meg som har bodd i by for første gang, var det konge å kunne trekke seg tilbake til litt mer landlige områder med en god natur, fantastiske mennesker, god mat, shabby gjestehus, varm dusj for første gang sida jeg kom hit, og en elv som lirka seg bortover landskapet. VangVieng var fantastisk.
Et lite overblikk over VangViengVi kom hjem fra VangVieng på torsdags kvelden, og brukte kvelden til å komme oss litt ned på jorda igjen, og å fordøye alle inntrykk. Men uka var ikke over, og allerede dagen etter var vi klare for bryllupet for ene kontaktpersonen vår her. Khamphet, som forresten var student ved Hald for to år siden. Han er den vi har mest kontakt med i kirka, og han har vært en utrolig god venn å ha her. Han er også viktig i ungdomsarbeidet i kirka vår, og de andre kirkene i byen, så det var med andre ord, duket for en fest med en del gjester. Omkring 1000 gjester var med å gjøre kvelden rå, og mat og underholding bugnet det av. Våre planer om å forsøke å røre noen til tårer med Ronan Keating - When you say nothing at all, ble skylt ned i do ved at vi ikke fikk med oss at de ropte oss opp. Flausen ble rettet opp med privatkonsert for brudeparet, hvor vi sang kveldssong for deg og meg - Odd Nordstoga, akopagnert av Salome (som var student på hald, sammen med Khamphet). Kvelden var komplett, og å sitte på en bitteliten krakk å vaske opp i halvannen time var bare stas.
Meg og brudeparet.Etter fire timer søvn natta etter bryllupet var vi klare for å dra med Salome, å besøke hjembyen hans. Etter 2,5 timer venting ved kirka begynte vi den tre timer lange kjøreturen til landsbyen. Sammen med oss i minibussen var Khamphet og Salome`s vertsfamilier fra Norge, slektninger av Salome, og to ukjente par fra Thailand.
Veien var lang, kronglette, hullete, støvet og fylt med steiner. Det er hva jeg kaller opplevelse, og da jeg satt der i en berg og dalbane som fikk vante Laotere til å kaste opp, gikk det opp for meg hvor heldig jeg er som får oppleve. Livet er herlig, og dårlige veier var ikke nok til å få meg til å slutte å smile. Vel fremme ble vi ønsket velkommne av en diger ungeflokk, og nysgjerrige blikk fra nabohus rundt omkring. Familien til Salome var fantastiske, og de var nesten så mange at de kunne gitt min familie litt konkurranse i antall. da tenker jeg søskebarn. Flere søsken enn meg hadde han ikke, men ca 50 søskenbarn med en gjennomsnittsalder på 50 år, det hadde han. Salome var så heldig å vokse opp ved en elv som var ren nok til å bade i, og jeg tanken på et avkjølende bad fristet veldig. Gleden var derfor stor da jeg fikk vite at vi skulle besøke et vakkert fossefall, hvor bademulighetene var mange og store. Skuffelsen var desto større da jeg fikk vite at veien var for dårlig til å dra dit, og da var det for sent å bade ved huset hans. Men men. Familien hans var konge, og måltidet med inntatt etter en slags "thanksgiving" gudstjeneste på gulvet i hovedrommet. Turen hjem var nogen lunde lik den til. Men det var et stort pluss da vi kom over en elefant langs veikanten, og jeg kan stolt si at jeg nå har sett min første elefant. Riktig nok var den tam, og fungerte som arbeidselefant, men jeg syntes synet var flott for det jeg!
Uka var konge, og etter 7 timer på kirkebenken søndag, ble uka avsluttet med kake, brus, potetgull og karameller, mens vi så step up. Filmen var konge, snopet like bra (første gang vi spiser snop på den måten, siden vi kom hit). Uka var perfekt, og jeg tenker tilbake med smil rundt munnen. Ingen kan noen gang ta disse minnene fra meg, og ser nå hvor heldig jeg er som får oppleve det her. Takk!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
